 |
| Astrup-Ill2 |
FJELLET SOVER
Fjellet sover.
Fjellet sover, sover.
Mørket tusler rundt omkring.
Fjellet sover lenge.
Fjellet sover tungt.
Gjennom vinternatten sover fjellet
Som en bjørn.
Fjellet sover i det indre
Som et hus, en frossen elv.
Sov med fjellet, tungt og stille.
Sov til sommersolen banker på.
Fjellet sover som en høvding,
Som en gammel kirkegård.
Fjellet sover i vår nærhet,
Sover med sin sovelyd.
Fjellet sover.
Vinden hvisker.
Fjellet er en gammel ørn,
En bauta, og et eventyr.
FJELL
Duften av fjell, stemmer fra høye spir.
Fjell mellom fjell som sover,
Og strekker sin hals mot sky.
Fjellet har mange minner.
Jeg minnes de gamle fjell.
Pilegrimen gikk over fjellet.
Her var utsikt for all min sjel.
Fjell er et lyttende øre,
En ordrik og fargerik borg.
Her satt jeg, i barndommens rike,
Og skrev mine første vers.
Og fjellet gav meg en stemme.
Side 26
MENNESKE
Jeg er et menneske,
Og har stått på torget i mange år
Og vekslet ord,
Og solgt mine varer.
Jeg er et menneske med en evig hensikt,
En bestemmelse som er skjult for de vise,
Men åpenbart for de enfoldige.
Og mitt hjerte fryder seg
I ordene som lyser, og sommervarmen
Som gjør eplene modne.
Jeg er et portrett, et vennlig smil
Som sitter utover natten og skriver
Evighetsbrev, en hilsen til fremtiden,
Som møter meg i døren
Med en behagelig stemme.
Jeg er et menneske som sitter ved veien
Og møter folk med respekt
For deres formål og hensikt.
Og forteller om havet,
Og tusen båter med kurs for andre siden.
Havet velter tungt mot land.
Men den som reiser med et hellig hjerte,
Vil alltid komme frem til målet,
Der himmelstjernene alltid lyser.
Og vi er et bilde av det evige menneske,
Som går sammen med oss.
UKJENT
Jeg er fremmed, ukjent,
Famler i mørket, finner ikke ord.
Jeg skjelver i møte med andre på veien.
Jeg er et tilfeldig frø som strever
Med å slå rot. Jeg er ukjent i terrenget.
Jeg spør etter søsken, og trenger en Gud.
Side 27
SØSTER
Kjære, kjære søster,
Jeg har tenkt så mye nå.
Du kan bo hos meg, på loftet.
Her er plass til mange små.
Du skal ikke være ute,
Ikke leie rom hos folk.
Du er så klart min søster,
Og kan bo på stjerneloft.
Du skal skinne gjennom taket,
Skape glede i mitt hus.
Du kan male meg et bilde
Som en hilsen, viss du vil.
Du har reist i mange land,
Og jeg har strevet ved min lest.
Du er kunstner av Guds nåde.
Jeg er husmann, og din prest.
Kjære søster, jeg skal kjøre
Flyttelasset, alt du har.
Du kan bo her som en dronning.
Skape hjem for mor og barn.
Vær hos meg når solen stuper.
Hele huset skal du få.
Etter kransen, kan du flytte
Meg på gamlehjem og strå.
SYKDOM
I denne verden er sykdom helt naturlig,
Forkjølelse og slag, og enda mer.
Her er glede, og dager med sol i,
Men sykdommen gir oss en vekker til svar.
Og vi lurer på hvordan det går.
Det er en gåte å leve på jorden, og en gåte
Med sykdom, og død.
Side 28
FROST
Så underlig å stå og fryse
Ved graven til en venn.
Månen skinner, tanker flyr.
Og tårene blir igjen.
Jeg må videre i livet. Det er min lodd.
Så, la meg elske, mens jeg kan,
Til jeg er hundre år.
Selv om jeg må fryse litt iblant.
Frosten sprenger alle grenser.
Kulden dreper, og mange blir syke.
Men livet er en gave, så lenge vi kan lære
Å kaste hat og løyn i havet,
Synge navnet til vi dør.
Jeg står ved en port, under stjerner,
Og elsker en lykkelig venn.
Kjærligheten er lyset i verden,
Men frosten kommer igjen.
Det gjør at jeg langsomt blir eldre,
Og glemmer å favne det største på jord,
Min elskede, hus og hage,
Søsken, og far og mor.
ENGEL
Halvt engel, halvt menneske
Går vi gjennom livet,
Og prøver søvnløse netter, prøver
Å tyde drømmer.
Og venter på svar.
Vi synger natt etter natt,
Og går under stjerner.
Vi vokser og elsker, elsker og dør.
Og bak min rygg er solen
En mektig bue, en ny fødsel.
Side 29
UNDERVEIS
Underveis tar ordene form,
Og beveger mitt indre,
Som et skiftende vær,
En klam hånd.
Skyene er underveis,
Og regnet kommer til sin tid.
Høy og lav kan gråte
Når uværet setter inn.
Mennesker underveis,
Under skiftene klima og kår,
Beveger seg mot et land
Med kjærlighet og fred.
Ordene lyser i mørket,
Og vi seiler på livets hav.
Vårt hjerte har kraft og styrke
Fra himmelens englehær.
HVITE FJELL
Kom til meg,
Du som er lys i verden,
Kom til det hvite fjell.
Tiden skal gi deg et anker
For det grenseløse rommet.
Du er vervet til å bære
Lys til alle på jorden.
Til fjern og nær skal du lyse,
Og plante frø.
Kom til det hvite fjell
I stille andakt.
Her er begynnelsen og enden.
Noah gav folket en himmel,
Og landet kom til syne.
Side 30
LEVE
Så lenge jeg lever
Skal jeg elske, og drømme,
Og skrive mine utvalgte ord.
Jeg skal leve under blinkende stjerner
Og en levende himmel.
Jeg skal skape glede og mening
Langs veien til Jerusalem.
Og julekvelden skal jeg sitte
Til bords med disiplene.
Så lenge jeg lever
Skal jeg skrive om far og mor.
Og landskapet rundt barnerommet
Skal jeg male med olje og akryl.
Jeg skal leve
Til jeg sporløst er borte,
Og alle leter etter min sti.
Men alt er skrevet i ordet som lyser,
Og går foran meg.
GRIND
De som går gjennom grinda,
Vet hvor de skal.
Vi som er på denne siden,
Holder fast i hverandre,
Som sauer og rådyr.
Vi blir sortert og renset,
Som fisk og leketøy.
Det mest verdifulle i verden
Skal komme igjen.
På denne siden av grinden
Er verden et lukket rom,
Hvor noen dør, eller lever
Og bygger sin egen vei.
Side 31
ORD
Løft meg opp.
La meg se deg i øynene,
Og synge med deg.
La oss gå opp på fjellet,
Og visne ved en gammel bekk,
Og kjenne at vi er to.
La oss tilgi hverandre,
Så vinden kan synge for oss,
Og være vårt skjold.
Løft min trette sjel til din favn.
La oss komme i høyden sammen,
Og smelte i sol.
FORDI
Fordi veien slutter et sted
Og livstråden klippes av,
En dag ingen vet,
Må jeg skrive ditt navn.
Fordi jeg er en dråpe, et strå,
Vil jeg kjenne din kraft
Før jeg legges i jord,
Og lyngen dekker min sti.
Fordi solen streifer min fot,
Vil jeg elske så lenge jeg kan,
Og være et levende lys
Som gir visdom i hundre år.
Fordi jeg er en grein på treet,
Gjør du meg sterk og glad.
Alt som er liv skal vokse
Som liljer i Israel.
Side 32
HENDER
Ennå en gang
Skal dine myke hender
Stryke bort uro og tvil.
Du skal bære de små
Som egg gjennom verden,
Og kjenne deg sterk og ny.
Ennå skal du fly som fugleunger
Og bade i sol,
Kjenne at du er ett med navnet
Som gav deg sitt ord.
Ennå en stund skal du rusle i tunet
Med skjelvende hånd.
Men snart skal din styrke
Dra flyttelasset, til fremmed land.
TAL
Om vinteren skal vi snakke om våren,
Tale om vekst og kraft.
Våren skal komme tidlig en morgen
Med fugler og englevakt.
Og livet skal våkne i dalen
Og synge som elskede barn
Som løfter sine hender i været
Som solfylte, gylne aks.
Så tal, mens vi ennå lever,
Og hold meg tett til din barm.
La lampen lyse på veien.
Forny oss, og gjør det snart.
La visdommens stjerne lyse
Over min fot og sti,
Helt til jeg engang er fremme
I Jerusalem, Davids by.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar