 |
| Astrup-Ill
PRØVEN
Vi prøves i ildprøven,
Og brenner broene bak oss.
Vi skal frem med vårt språk.
Ordene skal løftes frem
Med lepper og lys.
Vi prøves på veien,
Anklages, og prøves igjen.
Vi er fryktløse
Og gir oss ikke. Vi skal frem
Med alt vi har.
Våre hender er skjelvende,
Svake og maktesløse.
Våre ord beveger seg i luften
Som skyer og lauv.
Vi prøves av mennesker.
Og engler gir oss håp og kraft
Til å åpne gitterdøren,
Som skiller oss fra Gud.
Livets ildprøve er ordet,
Og navnet som bærer oss
Over hav og land, mot lyset,
Vår åndedrett i nåde.
MIRAKLER
Mirakler skjer.
Viss du vil kalle det mirakler?
At noen har ventetid
På sykehuset, er ingen nyhet.
At lamme går og blinde ser,
Gis aldri spalteplass.
Mirakler er privat. Likevel,
Mirakler forvandler verden.
Side 34
SOVE
Hvem er våkne når vi sover?
Hvem går når vi er stille?
Kanskje er det annerledes i Afrika?
Hva er klokken når bussen går?
Kommer tiden, eller går den med oss
På veien gjennom livet?
Selv om vi sover, våker tiden.
Vi kan ikke sove bort tiden.
Men det vi ikke fikk gjort,
Fordi vi sov, ble en byrde.
Men søvnen gir ny energi
Som styrker kropp og sjel.
Derfor kan vi bære livets bør
Med stadig nye krefter.
ALENE
Alene, alene.
Gjør det noe om jeg er alene?
Jeg er ikke ensom i dag.
Jeg kom hit alene med toget.
Alene, og fullt påkledd
Ved en solnedgang,
Ved en vannkilde.
Jeg bærer vann til hytten.
Jeg bor alene. Det er ikke så farlig.
Ulvene holder seg på avstand.
Himmelen begynner å gråne.
Det skal bli regn.
Alene sitter jeg ved peisen.
En bok kan lette.
Jeg kan lese meg mett,
Og så gå en tur for egen del.
Side 35
FUGLER
Hver lyd av en fugl
Er en fugl som gir lyd.
Og det er en grytidlig morgen
Ved fuglebrettet, i greinen
Som disker borti dørkarmen,
Der jeg går ut og inn.
Fugler har sine gjemmesteder,
Og speider landskapet etter mat.
Ja, de er elskelige, og kommer
Dalende fra sky
Og klipper med nebbet,
Klipper i toner.
Hver lyd ligger i luften
Før den treffer oss,
Før vi reagerer, og nistirrer
Med fokusøyner.
Fuglene er noe for seg selv.
De digger å leve sitt liv.
DAGEN
Dagen kommer roene
Med lette årer,
Med lys i hanekammen,
Med seil på slep.
Dagen kommer til oss.
(Det er ikke vi som kommer)
Vi er bare etterlatte, hjelpeløse.
Uten tid, er vi tidløse,
Støv i vinden, slynget mellom to poler.
Dagen er vårt vindu, øye,
Arbeidsbord, verksted, drivhus.
Dagen er alfa og omega i vårt liv,
Selv om noen av oss er nattmennesker.
Side 36
SPOR
Der finnes spor i alle tun
Fra barneår, fra vår til høst.
De lyser som et minne.
Usynlige spor
Gjør verden til en minnelund,
En krans for våre døde.
La alle spor få ro og fred.
Så kan vi famle med våre hender
I glede over livet.
Vidunderlige spor om kjærlighet
Skal vokse på vår vei.
Hvert spor skal bli en hage
Med nye frø.
KVELD
Kvelden kommer ut av berget.
Skogen roper, kom.
Kvelden bretter over oss et sort teppe
Og holder oss i sin favn.
Hver kveld med samme ritual.
Det ringer i bjeller.
Og skogen gir etter, og fjellet gir etter.
Så kommer kvelden igjen.
Med respekt for tidens hjul,
For nattens inderlige rosignal,
Ligger vi stille og venter
På ole lukkeøye.
Kvelden kommer med stjerner
Og kald luft fra havet.
Kvelden er som en gammel kone
Som aldri gir opp.
LIVET
Vi lever med sorg og glede,
Spørsmål og svar.
Vårt hjerte holder oss våkne,
Gir og tar.
Vi nærer et håp i livet,
Å finne en høyere makt
Som gjenskaper døde kropper
Til evige drikkekar.
Stille går livet for noen,
Mens andre har uro og kamp.
Livet er fryd og gammen
I himmelens badestamp.
TID
Tiden vi lever, er en levende tid.
Ingen lever aleine.
Vi lever nødvendigvis
For å bli til en perle.
Og siden skal vi danse
Til musikk av engler.
Tid er kjærlighet på en landevei.
Når en elsker noen, kan alt hende.
Og ingen kan fatte
De myriader av navneord
Som forteller din for alltid.
Det virkelige livet er å våge
Å være den en er.
Tiden tar oss med på stien
Som en ektefødt bror.
Så er vi forenet med treets lenker,
Røtter og himmellys.
Livet er tidens vakreste frukt,
Kjærlighet på pinne.
Side 38
ORD
Om ord var til å smile av,
Kunne vi smile lenge.
Ord er en edel kunst, et maleri
Som lever, og bryter alle bånd.
Ord er myke, harde, følsomme, varme,
Eller kalde som is.
Likevel må vi ha dem med i bagasjen.
Og ord skylles på land som rekved.
Om ordene var seil, eller flagg
For en spesiell vare, ville vi blitt ensomme.
Hvem kunne da helbrede de syke,
Eller stille stormen?
Ordene vekker oss hver morgen med jubel.
Og vi stryker hverandres hender
Som et tegn på at vi er mennesker
Som er født til dialog.
Ord er speil iblant oss.
Alle mennesker er store og små speil.
Og vi elsker å vise oss frem.
Både tårer og smil er uttrykk fra hjertebunnen.
EN SANG
En sang til menneskene.
Ord om det evige.
Et fakkeltog for fred på jord.
Lys, var den første sangen.
Så kunne alle se.
Og hver dag kan vi oppleve
Som en sjelden gave.
Vi lytter til sangen, og synger i kor
Om kjærlighet som aldri dør.
Det er vår høyeste lykke.
Side 39
EPLER
Snart skal epletreet hugges ned.
Vi trenger ikke paradisfrukt for å leve.
Epletreet er et villskudd.
Men i hundre år har det gitt avling.
Der går mørke skyer over landet.
Epler skal helst være importert.
Vi skal slutte med alt.
Kirsebærtreet er tatt opp med rot.
Snart kan vi feire våre drømmer,
Og reise fra by til by,
Glemme våre gamle røtter,
Tuntre, og far og mor.
VUGGE
Vi har alle en barndommens gate.
Alle veier fører dit.
Huset er bygget til vugge
For alle som kommer til.
Opp trappen til loftet
Gikk veien for meg
Der var mitt ørnereir.
På kvisten hadde jeg utsikt til alt,
Og fløy fra grein til grein.
En vugge for hele livet
Er alt hva vi legger bak.
Det som lyser i det fjerne
Er solslott og himmeltak.
Skap deg en vugge for natten,
Så søvnen kan bli søt.
Av hjertet gror liljer på marken,
Og du er min beste drøm.
SKOG
Du skog, du kirkespir.
I flokk er du et språk, en røst
Som stiger opp.
Av dine røtter kommer hus,
Og tvillingtårn,
Kuppel, søyler, vardebål.
Du skog, som lever glansen min
Fra ytterpunkt til ytterpunkt.
Ditt nærvær gjør meg sjeleglad.
Så urørt som en hestehov,
Som lynghei mellom fjell og hav,
Er du en elsket skog,
Med vinger og stjerneflukt,
Og fremtidshåp.
TRETT
Ikke bli trett,
Ikke mist lyset av syne.
Strekk dine hender mot fjellet,
Mot underet, far og mor.
Strekk dine hender mot fuglen,
Og fly ifra alt.
Vær ikke trett til det siste,
Bruk kraften som kommer igjen.
Det evige ordet skal synge
Navnet som lyser på jord,
Og gir deg fred.
Grensen mellom liv og død
Er som et bølgeslag.
Bli ikke trett av dine ansiktår.
Styrket går du i land.
Våre ord skal bli synlige
På andre siden.
Side 41
TID
Enhver har sin tid,
Og veien er tilrettelagt.
Vår lengsel høres av alle
Som smiler og ler.
Alle vil leve som blomsterbarn
Med uendelig kjærlighet.
Enhver har engler med seg,
Og hjerte for livets vår.
Vi hilser og retter ryggen
For alt vi kan og må.
Det stråler fra våre øyne,
Som sol i et gjestfritt land.
Og tiden strekker sin løper
For skjønnhet på Karl Johan.
HÅP
Menneskene vil alltid leve i håpet.
Det er som en vuggesang,
Det er som en bølge fra havet,
Et lysstreif fra Gud.
Bare det stille og ekte, det gode i alle folk,
Gir håp for de hellige krefter,
Som skaper, og gjenskaper alt.
Troen gir håpet mening.
Kjærlighetens håp er fred.
Et liv med sannhet og visdom,
Gir trøst til en fattig jord.
Håp er det største og beste,
Håp gir lys til vår sjel.
I tro og håp er vi tett ved perleporten,
Der lysets barn får slippe inn
Når stormklokkene slår.
TID TIL OVERS
Kan den som dør
Ha tid til overs?
Kan den som lever
Ha tid til noe mer?
Ja, tiden brukes og misbrukes,
Som nyttårsraketter.
Men, jeg har ikke tid til overs
Når tiden er brukt opp.
Hver har sin tid.
Og tildelingen er ulikt fordelt.
Og ingen blomster er like
I gartneriet.
Når jeg lytter, hører jeg mitt eget hjerte.
Det er som et tidshjul, som Big Ben.
Og etter alle solemerker
Er tiden uendelig.
Der er nok tid å ta av i rommet.
Likevel har hver sin avmålte tid.
Når vi lever, har vi tid til overs.
Det gjelder å bruke den fornuftig.
Konsulenter og statsvitere skal utarbeide
En plan for alt folket,
Så vi har noe å strekke oss etter.
Men tiden er progressiv.
Den går hurtigere og hurtigere, år for år.
I min alder går den som lynet.
Og snart er det slutt.
Hvem skal da ha alt jeg har samlet.
Tiden er en lukket bok.
All skjønnheten som lyser i tiden
Skal visne i skyer,
Men det evige skal aldri forgå.
Forvandlingen skaper alt nytt.
Og vi er engler.
Side 43
RESTEN
Når vi er ferdig med matpakken,
Og pensum er unnagjort,
Står vi ved en milepæl i livet.
Noen går hvitkledde fra rom til rom,
Andre havner i forsvaret
Eller på en oljeplattform.
Verden er splittet og delt.
Resten av livet skal vi klare oss selv.
Med litt hjelp fra NAV i alderdommen,
Går hjulene rundt.
Noen kommer velberget opp fra gruvene,
Og får stress.
I det åpne markedet er jaget høyt,
Og en kommer aldri ovenpå.
De hvitkledde trenger ikke jobbe mye,
Og fremmede overtar.
Bøndene legger opp.
Den internasjonale trend er åpenbar.
Vi kan reise. Avskjed og ankomst
Blir som busstopp langs veien,
Til vi mister styringen.
AVSKJED
De beste anbefalinger for turen.
Men det er litt vemodig
Å reise ifra barn og barnebarn.
De er så hjertevarme
Og holder et høyt tempo.
Ansiktene lyser mens flyet letter.
Og jeg er på vingene.
Jeg kan ikke lenger smile.
Jeg har tatt avskjed med alle.
De vinker, adjø, adjø.
Mine bloggerBlogger jeg følger |
Jorden
tirsdag 19. februar 2013
AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas*Side 33-43(Bok 7-2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)