AVREISE, ANKOMST av Sigve Lauvaas*Side 17-24 (Bok 7-2013)

Munch-Ill1

DEN VAKRE

Et portrett av den vakre i klær,

I klarsol og sommervind,

Krever mange farger.

Vi møter bildet hver dag,

Under skiftende skyer.

Men den vakre er i vårt indre,

Som en søyle i livet.

Munch eller Hertervig fikk aldri malt

Den vakre under himmelen,

I ungdommens sødme.

Den vakre er ingen skygge, men et lys

Som prøver å nå deg,

En bønn om åpne armer

Og et varmt hjerte.

Maleren strever fra morgen til kveld,

Og legger gull som lysstriper

I landskapet.

Det er ufattelig at det usynlige blir synlig

I en drøm, og at bildet kan bli ferdig

Før våren.

Den vakre har fødselsdag,

Og stiger som en stjerne, og prøver

Å kysse din munn.

SØKE ORDET

Å ikke ha ord, men være åpen

For åndskreftene, bli fylt av varme

Og fanget av lyset, bli løftet over alle fjell,

Kjenne strømmer av nåde,

Være stille i ordet, bøye seg i ordet

Og legge seg ved hans føtter:

Det er å søke det guddommelige.

Side 18

HENDER

En hånd

Slipper andre hender til,

Og samarbeid blir til dager,

Og hus blir til menneskerom.

Hender er bidragsytere.

Det er ikke tomme ord, men gjerning.

Som et skip frakter gods,

Kan hender bygge verden.

En hånd taler om kjærlighet,

Om det høye, om lyset

Som skinner i mørket, et ansikt

Som taler profetisk.

Hender holder ut sammen,

Og fører kjærlighetens vår

Inn i rekkverket,

Inn i den pulserende byen

Med søyler av gull.

BERØRING

Du berører meg.

Munnen berører mitt hjerte.

Jeg er støv, men jeg tenker.

Leppene dine er mer enn lepper.

Når de berører, blir det frigjort energi,

En hemmelig kraft kommer i bevegelse,

Og våre øyner stråler.

Stille berører du meg,

Og kretser rundt meg som en engel.

Som en sky følger du meg

Og favner meg fra dag til dag.

Du berører meg på avstand

Med din ånd, med din glød av kjærlighet.

Jeg venter på deg, og favner deg

Som en hemmelig venn.

Side 19

TUSEN ÅR

Sommerregnet pipler gjennom bladene,

Gjennom tusen år.

Overalt i landskapet kommer regent

Og åpner våre øyner.

Det lever og gror i sommerlyset,

Og vi kan oppleve det

Som en åpenbaring hver dag,

Gjennom tusen år.

LYRIKK

Lyrikk er som blomstrende trær,

Som bølger som skyller mot stranden.

Ordene fører oss hit og dit, som vinden.

Men lyrikk er et knippe med gull

Som stråler i natten.

Hvis alle blomster gjennom tusen år

Var blitt til et bilde,

Var det et lyrisk mesterverk

Av en engel.

Lyrikken svømmer med tiden,

Og gir oss et spor å gå.

At epletrærne blomstrer hver vår,

Det er et mirakel,

Og at ordene finner sitt hjerte

Når vi leser med et åpent sinn.

Lyrikk er som en tale for folket

Som oppleves i det indre.

Her kan vi føle og smake,

Og ta imot et blomstrende eple,

Før det blir gjenskapt

Til jord.

Side 20 

LYKKE

Det er en stor lykke å være født.

I vår tid er det et under

Å høre til i en familie, ha slekt.

Vi pryder oss av lykken, og reiser

Til fjerne mål for å oppleve,

Og for å erfare at vi lever.

Våre fedre holdt seg til gård og grunn,

Fabrikken og veien.

Vi har lykken i å være til, som velstående,

I en tid med mye nød.

Det er en stor lykke å være født

Med kjærtegn, under en varm sol.

Dagen bader oss i lys

Og gir oss smak av livets under.

Menneskene har tilpasset seg.

Likevel er det et mirakel å kjenne

At vi er av samme kjøtt og blod

Som menneskene før oss.

Det er en lykke å ha blitt født på denne tiden,

Mens blomstringen var i full gang

Og visdommen kom til overflaten

Med David og Salomo.

SKJØNNHET

Skjønnheten din falmer aldri.

Ditt ansikt er et bilde

Jeg favner hver dag.

Dine øyner stråler diamanter.

Din skjønnhet smelter mitt hjerte

Av innsikt og dybde.

Jeg skulle skrevet din pris dagen lang,

Vevd deg et bilde som lyser til evig tid.

Du er min styrke og glans.

Side 21

VEI

Veien som åpnet skogen,

Ble en vei for min sjel.

I det kjølige været gikk jeg i dine spor.

Jeg vet ikke når veien slutter.

Jeg går om sommeren, og midtvinters,

Gjennom vår og høst,

Og opplever avreise og ankomst.

Jeg minnes noe fra barndommen,

Og de lyse netter.

Som skåret ut av et bilde, går jeg

Til mørket kommer, og høsten.

Det blir mindre epler på trærne.

Jeg kjenner meg gammel nå.

DIKT

Noen skriver dikt

Midt i kaos, i mylderet av folk.

Med fin innpakning blir ordene åpenbart

Med en dypere mening.

Alt tyder på at noen må tyde skriften,

Og tale med en tunge.

Ånden hjelper ingen å se.

Livets ord presses som blomster,

Og druene blir tråkket til saft.

Ord er som villgress, og må kultiveres

Som korn, grønnsaker og frukt.

I en god forbindelse får ordene mening

Og lyser, og berører oss.

Om dikt er et hemmelig språk,

Kan jeg ikke vite. Men der en forbindelse

Mellom dikt og mennesker

Som er helt unik.

Side 22

GJENNOM ALT

Gjennom alt stråler lyset.

Jeg ser ditt ansikt gjennom alt.

I det fremmede land, til avreise og ankomst,

Er du en ambassadør.

Jeg lengter etter ditt lys,

Og jeg drømmer om deg hver natt,

Med en anelse om at du er nær meg

Og rører ved min hjertedør.

Jeg springer imot deg hver dag,

Som om det hjalt livet.

Du er kveldssol og morgensol,

Og bølgene som skyller mot stranden.

Gjennom alt ser jeg ditt ansikt.

Dine øyner stråler imot meg.

Jeg er ikke fremmed for din kjærlighet,

Du favner meg med englevinger.

ORD

Vi kan klare oss med lite.

En bokstav, et ord.

Det er lykke i et navn.

Vi kan bry oss.

Vi kan vise menneskelig varme.

Visdommen gjør lykkelig,

Sannheten får oss til å se.

Uvitenheten reiser med vinden.

Vi trenger en ren munn,

Og kraft til å synge.

Ordene fører til en åpen himmel.

Her kan lyden tone.

Ordene kan få gjenklang i fjell,

Og vi kan lære sangen

Om gjeterne på marken.

Side 23

DET EVIGE LYSET

Treets kroner gynger.

Jeg står mellom dag og natt.

Nordlysets krefter bøyer mitt sinn.

Jeg er helt betatt.

Luften svaler. Det går mot høst.

Min arvelodd er ikke delt.

Lysets hemmelige krefter åpner min sjel,

Så jeg føler meg ung igjen.

Jeg har ingen gnist av vrede,

Men gnist av en hellig glød.

Det evige lyset favner min kropp.

Jeg er forelsket i lyset, som et edelt hjerte.

Jeg elsker ditt språk, og din munn.

Du er ekko i vegger og tak,

En engel som kjemper for alle små

Som reiser og kommer, og reiser igjen.

PÅ VEIEN

Vi ble fratatt noe, men ikke alt.

En gang får vi alt igjen.

Vi reiser på havet, og bølgene slår.

Så går vi i land i en fremmed havn.

Vårt liv er på reis hver dag.

De vise og lærde, de mektige menn,

Som styrer verden med oss.

De søker en havn for sin egen del,

Når tidshjulet kaster anker.

Båter på havet er menneskebarn

På reis gjennom lys og skodde.

Tiden bretter seg ut til en søkbar vei,

Hvor alle finner den rette.

Om jeg ikke er ferdig med livets strev 

Ved aftenstid,  

Kan jeg fortsette ved soloppgang, 

I ankomsthallen.

Side 24

FREMTIDEN

Jeg testamenterer fremtiden

Til barn og barnebarn,

Og lever med i dragsuget.

Fra hånd til munn går vi mot fremtiden

Med raske skritt.

Og vi er ikke uteliggere.

Jeg testamenterer alle utsikter,

Alle eiendeler, og alle ord

Til en fremtidig generasjon.

Fra ensom tilværelse i verden,

Til fremtidens åpne vinduer,

Har jeg løst meg fra lenkene,

Og kan hvile ut.

ALLTID EN MORGEN

Jeg har kanskje vært en engel,

En stjerne som henger høyt,

En øy i de levendes land?

I drømmen var jeg et lys.

I søvnløse netter en blomst

Som synger på morgenkvisten.

Kanskje har jeg vært en fugl?

Jeg har øvd meg å fly med vinger

Gjennom lys og mørke.

Der finnes alltid en morgen,

En granskog og en hakkespett.

Men bare du er et menneske.